Dette er en liten historie om mamma som ble pleietrengende.
Delvis blind, avhengig av bleier, stadige fall og besvimelser, kroniske smerter i rygg, mage m.m. Hun kunne ikke gå på toalett alene den siste tiden. Vi som er sønn og døtre bor langt fra Stord og jobber.
Så vi søker selvfølgelig om sykehjemsplass.

Man må enten være død, eller i det minste sterkt dement for å ha håp om å bli tatt alvorlig på den ventelisten. Så hva gjør man ?
Mamma hadde hjemmehjelp de siste årene, og det var alfa og omega for situasjonen, men selv de kunne ikke hjelpe og holde øye med mor døgnet rundt.
Mor røykte og satt fyr på saker så brannvesenet kom. Salongbordet og gulvet hadde brennemerker, og teppet under der hun satt var satt inn med en stiv skorpe av matrester og brannskader.
.
Hjemmehjelperne og deres kontakter i kommunen begynte selv og reagere på situasjonen da de innså att heller ikke de kunne håndtere dette. Så i desperasjon søkte vi omsorgsbolig som er noe annet enn sykehjemsplass som hun egentlig etter lov og regelverk skulle hatt.

Det er en leilighet der man har pleiepersonell over gangen.

For dette trekker de over 80% av alle evt. inntekter i husleie og legger på for ekstra tjenester. I realiteten tar de stort sett alt.

Denne het Backertunet – leirvik.
For denne betalingen kunne mor få hjelp til dusj en gang i uken…Ikke akseptabelt for en som bruker bleier. Hvor ofte dusjer du,  spurte jeg en svar skyldig ansatt der ?  Ja, det var det….var svaret.

Jeg forsto nå att dette er egentlig å skyve køen av pleietrengende bort i omsorgsboliger der personalet hverken kan eller skal, gi dem den pleien som de faktisk må ha.

Backertunet er organisert slik att det kan forvirre pårørende for en søker om plass via «tingarkontoret i kundetorget» En vil da tro dette er en del av kommunens sykehjems ordninger. En må virkelig finlese betingelsene for å se att det er ikke det en tror først.

https://www.stord.kommune.no/stord-sjukeheim.440929.nn.html
Før vi flyttet inn sa kommunens folk att de hadde ett trivelig fellesrom der middag og slikt kunne bli servert og man kunne sosialisere med andre.
Det var flott, !    for mor hadde sittet som i en fengsels celle i en ti års tid alt for mye alene, bare sett etter av personell mye av tiden og vi hadde svært dårlig samvittighet for dette. Dette hadde slitt på mor psykisk, det vet vi.
Nå skulle hun endelig få omgås folk, den stive betalingen ble verdt det bare av den grunn. I skriv fra dem tidlig 2019 sies det:
Husleige inkl strøm pr. mnd. Kr. 8000 ( viste seg de ville ha 8200)
matvarer 3.820
leige av sengeklær, kluter og vask Kr. 925.
Praktisk bistand ( avhenger av inntekt)
Trygghets alarm Kr. 205.

Ingenting fins i leiligheten fra før som er mellom 50 -60 kvm. Og skrivet sier att «Praktisk bistand er reinhald og rydding av rom, rydde bos ( ikke min feilstaving), vask av privat tøy og tillaging av mat. Eigenbetalinga av dette vert rekna ut etter inntekta til bebuaren».
Sitat slutt.-
Så da var det ikke nevnt att dette betyr en kroppsvask i uken.

Viere får hver beboer en » Primærkontrakt». Kort betyr det att hver person der får en av de ansatte som har en hovedomsorg for den enkelte. Høres bra ut. Men min observasjon av dette er ikke bare glansbilde. Som i resten av kommunal arbeidskultur er man glad i fine ord og gullkantede prinsipper, men å levere har de ikke alltid samme gode historikk på.
Ord som «Brukar får kontinuerlig oppfølging, helsehjelp av god kvalitet»,  pluss mye mer. Slike ord er ikke vesentlige om de ikke spesifiseres. Hva mener man egentlig ?
Man tilbyr null medisinsk behandling eller service utenom å levere pilleregime oversendt av hjemmehjelpene som før gjorde det.
.
Så hva er helsehjelp av «god kvalitet» ? Man får tilsyn nå og da og hjelp til en del praktiske formål, men det er for meg ett kriseminimum for en som er mye pleietrengende, og da blir dette lettere villedende.

«Kontinuerlig oppfølging». Hadde ikke mamma hatt besøk den dagen hun falt om hadde hun dødd alene. Hvor » kontinuerlig» er det ?

Når jeg kom ned til omsorgs leiligheten syns jeg den var fin og hadde til og med utsikt. Men det var dødsens stille. Ikke en lyd i gangene, og ikke ett menneske i fellesrommet.  Jeg sa dette til en av de ansatte, en voksen dame,- Jeg trodde det ville være liv og røre over alt her , sa jeg. De fleste foretrekker å være på rommene sine sa hun. Kan de bruke fellesrommet utenom måltider, spurte jeg ? Vi ser att de helst ikke gjør det, sa den ansatte.
Da demret det for meg att det ville ha ført med mer rydding og kanskje vask for personalet. Og slite seg ut, de gjorde personalet der iallefall ikke.
.
Men det skal sies att de ansatte er ulike og en voksen dame vi snakket med på ettermiddags skiftet 02.mai.2019. var svært så koselig og hjelpsom. Men dette forsterker og inntrykket att reglene internt er noe vage, og att det synses i mellom dem om hva som egentlig er regler og Ok, der.

Vi traff noen andre pårørende på gangen en dag da mamma hadde flyttet inn og vekslet ett par ord.
Jeg bet meg merke i att hun ene sa om beboerne, » dette er oppbevaring». Man vil se minst mulig til dem, demret det for meg, så dør de til slutt.
.
Mammas profeti ble sann, hun bemerket da vi sa det var fint her att, «det er ett sted de plasserer en for å dø.» Mamma døde dessverre etter ikke fulle 4 uker på Backertunet og hadde ikke ett familiemedlem vert der tilfeldigvis på besøk da hun plutselig ble dårlig, hadde hun dødd alene. Jeg ryser ved tanken.
Ansatte der nede kondolerte da vi kom for å planlegge opprydding dagen etter mamma gikk bort. «Dere har egentlig tre dager på å rydde ut og ta nedvask», sa en av de ansatte plutselig.
Javel ? vi hadde akkurat ryddet ut den opprinnelige leiligheten hennes, og vasket ned den før mor flyttet ned hit. Vi var litt slitne etter hvert. Vi bor langt vekk og har bare denne helgen og gjøre det på.
.
Bare å begynne å plage slektninger og venner med å få assistanse til varebil og flytte med en eneste gang. Så låne mopper, kluter og bøtter å vaske og skure. Som en av oss sa, for den betalingen disse folkene tar, skulle dette være inkludert.

Men i «Døden a/s» profittindustri er det ikke plass for å kaste bort tiden. ( Min kones ord).
Så sitter jeg med regningen for resten av måneds perioden mamma ikke betalte husleie, og funderer på Norske tilstander.

Hadde jeg visst alt det jeg nå vet hadde jeg kanskje undersøkt mulighet for å selv fått en generasjonsbolig for mange år siden, slik att mor kunne bodd hos oss lenger. Men selv der kommer det en dag, att det bare blir for mye pleie som må til.